top of page
Alle tekster


Ritualet som musikk – om Manuel de Fallas El amor brujo
Den berømte ilddansen har levd sitt eget liv – men den er en scene, ikke et publikumsfrieri. Min lesning er at El amor brujo ikke skildrer et ritual utenfra; det er et ritual i musikk. Fra Pastora Imperio-bestillingen i 1915 og det andalusiske sigøynermiljøet i Granada bærer verket en eksorsismens form: et kall, en klage, ilden som brenner noe ut, og morgenklokkene som fører oss tilbake til dagen. Om hva det betyr å lede et publikum gjennom en handling, ikke bare en tolkning.

Vegard Nilsen
1. sep.


Spansk vidd i kosmopolitisk drakt – om de Fallas El sombrero de tres picos
El sombrero de tres picos er to ting på én gang: en autentisk spansk balletfest og et avansert modernistisk komposisjonsverk. Fra Ballets Russes-uroppførelsen i London i 1919 – Ansermet, Massine, Picasso, de Falla – bærer verket både folkloren og modernismen uten å slippe noen av dem. For meg som dirigent er det samtidig invitasjonen til å slippe meg løs, og påminnelsen om at jeg ikke får lov. Om åpningens «¡Olé!», møllerens farruca og den avsluttende jotaen.

Vegard Nilsen
1. sep.


Bevisstheten i orkesteret – om Berlioz' Symphonie Fantastique
Symphonie fantastique åpner ikke i et symfonisk landskap, men i et hode – et hode som husker, drømmer, søker. Min lesning er at dette er det første verket der orkesteret så åpent flyttes inn i en bevissthet: klangen peker ikke utover mot storm eller fugl, den peker innover. Det ubesvarte hornkallet er ikke et bilde på ensomhet – det er ensomhet. Om idée fixe-temaets forvandlinger, og om hva det betyr for en dirigent å gjøre orkesteret til et hode framfor en forteller.

Vegard Nilsen
1. sep.


Den vanskelige enkelheten i La Traviata. Om aristokratisk Verdi.
I thought I knew La Traviata. It took me half an hour of the first rehearsal to understand that I really didn't.

Vegard Nilsen
6. aug.
bottom of page